hits

Tilbake til ungdomsskolen for en liten ettermiddag

Jeg skal hjelpe til litt i en konfirmasjon. Festen skal avholdes p tenringen sin ungdomsskole. Det er tilfeldigvis ogs min gamle ungdomsskole. Jeg har knapt vrt her siden jeg gikk ut for snart atten r siden. Jeg fr alltid blodsmak i munnen og krakilske hjertebank nr jeg nrmer meg bygget. Bare det sitte p bussen p veien forbi bakken opp til selveste Skolen gjr at jeg mister fokus for en stund. N er jeg til alt overml inn i selve bygget. Hjertebank. Blodsmak. Synsforstyrrelser. Alt er ved det samme gamle. Bare ikke dette: jeg er ikke elev. Jeg er voksen. Ingen elever, ingen lrere. Ingen kjenner meg. Ingen tar notis av meg.  Jeg puster rolig. Kjenner at fttene mine holder. Og er glad det er fem r til mitt eget barn kanskje skal begynne her. Jeg trenger visst litt ekstra tid.

Ammehjelper og fantastisk stolt av det !

Jepp. Jeg er ammehjelper. Ammehjelpen er femti r i r, og det hele ble feiret med brask og bram i Oslo for noen dager siden. Da ammehjelpen ble etablert, var det med et ml om selv bli overfldig. N har jeg bare vrt ammehjelper i fem r, s vet ikke alt om hvordan ting har vrt fr. Men s langt, i mine fem r som ammehjelper har jeg aldri flt at vi, jeg og de andre som p en eller annen mte er engasjert i ammehjelpen trengs mer enn det vi gjr akkurat n, i det Herrens r 2018. I verdens beste land fde i, bla bla bla. Jeg skal ikke skrive om barselomsorgen og hva jeg mener om den. Det ville gitt meg bde utslett, krakilsk sinne og hikke. Ikke i dag. I dag skal jeg bare skrive om meg og ammehjelpen.

Hva gjr en ammehjelper sa du? En ammehjelper er en kvinne (ja, det er et krav om egen ammeerfaring, slike eies meg bekjent kun av kvinner) som hjelper mdre med fikse amming. Rett og slett. Det kan vre svare p korte greie sprsml, og det kan vre greie ut lange kompliserte saker, og alt midt imellom. Summen av alt vi driver med er at vi nsker bidra slik at enhver mor kan f amme barnet sitt s lenge hun selv nsker, og at hun fr den hjelp hun behver. S enkelt, eller s vanskelig. Dette gjr vi fullstendig frivillig, vi betaler til og med en kontigent for f lov til sette merkelappen "ammehjelper" bak navnet vrt.

Jeg har ftt sprsml om jeg gr rundt og ammer andre sine barn. Svaret er alts nei, det gjr jeg ikke. Mtte blitt trrmelk isfall, det er i disse dager tre r siden sist jeg ammet. (Jajo okej, dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har faktisk ammet en annen kvinnes baby. Barnet er arvingen til en god venninne av meg. Komplisert fdsel, komplisert start, kjapt kokt ned til at venninna mi hadde mindre melk enn barnet hadde behov for akkurat da, og dessuten var totalt utkjrt etter en maratonfdsel. Jeg tilbydde meg passe barnet snn at hun kunne f sove litt, og spurte om hva hun nsket jeg skulle gjre dersom barnet vknet og var sultent. Erstatning eller pupp fra meg. Hun ble sjeleglad for sprsmlet, og valgte det siste. En vennetjeneste jeg er glad for kunne ha ytet, og glatt hadde gjort igjen. Dersom jeg alts hadde hatt melk fremdeles da)

Jeg interesserer meg for amming. Jeg har lest om amming. Jeg har besvart og besttt ammehjelperoppgaven, og med det ftt bekreftet at jeg kan ihvertfall det helt grunnleggende om amming (jeg vil ogs pst at jeg kan den del mer enn noen helsepersonell, men selvsagt ikke alle. Og det er mange ammehjelpere som er langt flinkere enn meg) Men jeg er ikke s verst alts. Da jeg ble oppfordret til slanke min fullammede michelinbaby p seksmnedskontrollen (man skal alts aldri slanke en baby, og ihvertfall ikke en morsmelkernrt en) av legen p seksmnedskontrollen, kjente jeg p en velkjent flelse av trass. Et lite fkk ju. Alts. Jeg argumenterte p mitt usikre muntlige vis (jeg hater argumentere, og ihvertfall muntlig, men alts! En lege (vikar, men likevel) p helsestasjon, som oppfordret meg til slanke babyen min, og som attptil  insinuerte at det omtalte barnet ikke rullet rundt fordi hun var for tykk! Fordi jeg slenge ut puppen for ofte?! Jeg minnes at jeg freste ett eller annet og marsjerte ut. Med en vennlig tupp bak fra en ammehjelper i barselgruppa, bestemte jeg meg for formalisert kunnskapen min litt. Jeg bestilte ammehjelperoppgaven p ammehjelpen sine nettsider, besvarte den etter beste evne, og poff. Dermed var jeg ammehjelper. Det er jeg dritstolt av.

 

Jeg faller

Hun vkner med en diger stein i magen. Den er s tung at hun ikke makter reise seg opp. Hun ligger flatt ut under dyna, med vidpne yne. Hun roper ut, men ingen hrer henne. Hun er ikke alene. Hun hrer sovepust. Hun snur forsiktig p hodet sitt, for se hvem som puster. Hun ser en kropp med sorte hull. Det er ingen der. Det er ingen. Hun svelger. Hun kjenner blodsmaken velte frem. Og hun svelger unna syndefloden som kommer opp fra spiserret sitt. Det smaker surt. Salt. Bittert. Hun greier det ikke. Det glipper ut av munnen hennes. Hun m vekk. Hun forsker lfte av meg dyna, men den sitter fast. Hun river tak i den, lydlst, og fr til slutt slengt ned den ene foten. Den treffer sirup. Steinen i magen truer med trenge igjennom skinnet hennes, og etterlate et stort hull i ryggen. Hun setter seg opp i senga, og den ene foten p gulvet.

 

Hun strever. Hun tar et grep om magen, som for berge den fra knuses av den fordmte steinen. Hun setter den andre foten ned p den samme bakken, og str og gynger til hun finner balansen. Det er sirup overalt. Det er tung tykk sirup overalt, hun vasser i sirup. Hun m vekk. Hun m svmme. Han lar seg falle. Glir ned i sirupen, og tar lange svmmetak. Steinen i magen trekker henne ned. Hun forsker tafatt motvirke tyngdekraften, men steinen er s tung. S tung. Det nytter ikke. Hun tar tak om bren, og forsvinner sakte ned.

 

Noen tar tak og trekker henne opp. Hun renskes for sirup, og blir lagt tilbake i sengen. Hun kjenner hendene fomle, som om de leter etter noe. Endelig fjerner de steinen. Den hales brutalt ut av henne, og etterlater et digert og pent sr. Hun blr. En bekk, ei elv av rdt og svart blod fosser ut av henne. Det velter ut av kroppen, ned p sengen og forgreiner seg som et fuktig og bibelsk Gosen. Hun er fri. Han har sluppet henne fri fra bren. Hun brer ikke steinen lengre. Hun puster ned i magen. Frst fort og hjelpelst. Som en fugleunge. Men hun er ingen fugl. Hun har full kontroll. Hun behersker begivenhetene, nei, hun styrer dem. Hun er den evige og allmektige. Hun er fri, og skal aldri mer la seg binde og styre. Hun er himmelen, jorden og helvete, hun er mektig og sterk. Hun er ingenting, og hun er alt. Hun setter seg opp i sengen, og ser han st der med steinen i hnda. Den skinner i slvgrtt. Og motet og han forlater henne i samme yeblikk. Hun luker ynene, og hrer skrittene nrme seg. Dempet, men uten sirup. Hun forstr ikke, men rekker ikke spekulere. Han bruker hendene og bryter seg inn. Vrenger srkantene til side, og trykker steinen p plass. Den stenger for, og hun fr ikke puste. Bare korte sm gisp. Han sier ingenting, men gr igjen med hevet hode. Og det blir kveld og det blir natt. Alle disse dagene, og alle de pflgende nettene

 

Det lukter vr. Det er vr, og jeg er hel. Det er skrapt sollys. Det er vann som risler, is som smelter. Det er mennesker som lever, mennesker som gr, og jeg som lever. Jeg er. Jeg bare er. Jeg er limt fast til gulvet. Sju lag med lim. Vannfast superlim. Jeg str fast, jeg rrer meg ikke av flekken. S det skjer. Det skjer, og jeg er. Jeg er ikke fryktls. Jeg har ikke kontroll. Jeg trer inn i skyggelandet og gir meg til lete etter noen vre sammen med. Jeg ser en kvinneskikkelse p veggen, og forsker mte blikket hennes. Jeg strekker hnden min etter henne. Men da blir hun borte. Hun forsvinner. Jeg leter fortvilet etter henne med ynene mine. Hodet virrer, men det sitter fast p skuldrene. Jeg kan ikke finne henne, det er bare meg, skygge og stein.

 

Det er vr i luften. Snen har smeltet til vte flekker her og der. Jeg ser etter deg. Du er med meg. Overalt er du med meg. Du eier meg. Jeg har deg med meg i tankene mine, i pusten min, i ynene mine. Du er med meg i drmmene mine, i marerittene mine og i skyggene bak meg. Jeg er aldri alene. Jeg bde frykter deg og trenger deg. Du lar meg slippe bren min. Steinen. Av og til tar du den ut og vasker den ren. Men s setter du den alltid p plass igjen.

 

Det blir kveld og det blir natt, og jeg glemmer telle alle disse dagene. De bare flyter forbi. Vonde og mektige. Og du eier meg. Og du eier meg.

 

Og s du da. Du som ser meg, men som ikke ser det. Jeg kan ikke fortelle deg om alle de trdene som er stukket igjennom huden min. Jeg kan ikke fortelle deg om de utallige nlestikkene jeg mtte tle for at trdene skulle sitte fast. Jeg kan ikke fortelle deg om de gangene jeg nesten biter av meg tungen for ikke skrike av smerte. Jeg kan ikke fortelle deg om de gangene jeg har blitt delt tvers av, for mysommelig bli sydd igjen av andre usynlige trder. Jeg kan ikke fortelle deg om steinen han har lagt igjen i magen min. Jeg kan ikke fortelle deg med ord hvordan det kjennes ut nr han flerrer opp magen min, rensker den ren, og setter den p plass. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg m komme hver gang han trekker i trdene mine. Jeg kan ikke fortelle deg at han styrer dem. Jeg kan ikke fortelle deg hvem han er. Jeg kan ikke fortelle deg at det gjr vondt. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg lever for ham. For du vil aldri forst. Forstr du?

 

Jeg kan ikke fortelle deg at jeg er redd. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg ikke vil. Jeg kan ikke fortelle deg at jeg m. Jeg kan ikke. For du vil ikke tle det. Jeg er den ene. Jeg er den utvalgte. Jeg er den utvalgte, som er, som kjenner og som tler. Selv det jeg ikke makter. For jeg er sterk. Jeg er sterkere enn dere alle.

 

Ogs du da. Du og jeg. Du som ser meg, men som ikke ser det. Du og meg. Vi er to ensomme solsystem i parallelle univers, hvor sprk, tilhrighet og samhold har ftt opphre. Vi husker ikke hverandre mer, og vi ser ikke hverandre. Men jeg ser deg. Jeg ser deg alene, i dette andre universet. Men jeg har ingen lemmer jeg kan strekke etter deg. Jeg kan ikke n deg.

 

Jeg legger meg igjen. Horisontalt, flatt ut p senga. Min egen seng, i skotskrutete flanell. Veggene er grnne. Sengetyet er grnt. ynene er grnne. Stemmene er grnne. Men jeg er ikke der. Jeg faller gjennom veggene. Her, akkurat n. Gjennom luktene, gjennom gulvet. Jeg faller gjennom, ned, bort og ut. Og jeg oppstr. Ren. Hvit. Vasket. delagt. Det var natt, og jeg stryker meg over hret. Jeg legger meg i senga. Rettet ut krllene p lakenet. Det er forresten ikke grnt. Hvor kom det grnne fra? Hret faller ned i ynene mine, og hpet blir mrkegrnt. Det blir natt og jeg sover med ett ye pent, og ett re p vakt.

 

Og jeg faller. Jeg har falt. Og jeg faller.

November og dde folk og alskens spkelser og skyggeskrmt. Men nu jvlar. N er det desember

November kom. November la seg som et klamt og tett teppe over ansiktet mitt.November kom, og mante frem tomheten, savnet og det mrke fra krokene. November kom, og tvang meg til kjenne etter. Dagene har gtt. Ukene, mnedene, rene har gtt. Likevel er de borte. De er borte, alle sammen, og de vil ikke komme tilbake. Jeg maner dem frem med ujevne mellomrom, til de trer fram fra de bleke konturlse laknene sine, og blir helstpte mennesker. Levde og ulevde liv jeg aldri skal glemme. 

Pappa. Jeg ser deg fremdeles. Jeg snakker med deg i tankene mine. Jeg har fridd meg litt fra ket om skulle vre perfekt for deg. Du forventet det aldri av meg, likevel bygde det seg en vegg imellom oss. Jeg ser det n. Og jeg har glemt det. Jeg hrer stemmen din, ser deg i ynene mine. Jeg lukker dem, og vil for alltid se steinansiktet ditt. Skilt fra livet. Tusen vingeslag borte. Sr ved leppa. Du hadde vrt dd i nesten to uker fr jeg s deg. Hva gjorde de med kroppen din? Jeg ser deg. Og du forsvinner.

Farfar. Sommerferie uten innlagt vann og do. Eviglyse netter. Lille dokka. Litjdokka. Jeg smiler. Du gjemte deg for tyskerne fr du dde. Og du smilte da du dro. Og det kjentes greit. En passe gammel mann. Trist, men ikke tragisk. Livets gang og bla bla bla. Hvorfor var jeg litjdokka di? Jeg har ftt hre at du kalte ungen din som dde for det samme. Var vi like, jeg og hun? Hvordan overlever man miste et barn?

Et barn. Charlie. Modern hennes. Min pappa, og hennes barn. Oss to midt imellom. En gang skal vi drikke vin for de som dde. Vi skal drikke vin og le hyt. Vi skal feire dden. Vi skal le av fare. Vi skal le av det endelige. Vi skal forbanne dden. Vi skal forbanne det endelige. Og vi skal le like inn i evigheten for alle oss som ikke slipper unna. Men hvordan overlever man miste et barn?

Karin. Alle er vi like for ljen. Hadde han en sjel var den en skjres, rver den som skinner mest. Tyven tyven. Tyven er en jvel. Null respekt og ddsforakt. Vrherre sitter og klr seg i skjegget og ser bort. Og mister noen eller noe p veien. Ta noen andre. Ta noen gamle, noen som ikke vil leve, ta hvem som helst jeg ikke kjenner som ikke har s mye leve for. Egoistiske menneske. Tenkte han kanskje, og tok henne likevel. Men det rde hret gr visst i arv.  

Tine. Liten og stille, men full av kraft og stemme. De lot deg visst aldri f fred. Voldtatte drmmer og fremtid. Jeg tenker p mine egne barn som skal begynne p samme skole om noen r, og kjenner at jeg faller her jeg sitter. Ned igjennom sofaen og til et sted hvor alt flyter. Ord blir bare ord og drmmer. Har du ftt fine drmmer n? Eller holder du fremdeles pusten, og venter p redningen. Ja, jeg vet. Det var i oktober. Men du ble til aske og ild i november. 

Med desember kom luften tilbake. Teppet gled tilside, og jeg kunne omsider puste igjen. Vaske gulv. Vaske det ut. G det vekk. Puste sn. Og la det passere.

Ja, jeg jobber deltid. Ja, det koster. Ja, det er jeg ogs klar over.

Jeg er ei snn dame som jobber deltid. I dag har jeg fridagen min. Resten av ukas fire arbeidsdager jobber jeg redusert. Jeg drar sist hjemmefra, og jeg kommer av og til ogs hjem frst. Pluss at jeg har den tidligere nevnte fridagen min da. 

Jeg er klar over at noen, eller mange mener at jeg skyter meg selv i foten med dette valget. Eller. Valg og valg. P mange vis er det jo et valg. Men det er ikke et valg jeg har tatt alene. Jeg har tatt det i samrd med kroppen og helsa mi. 

S klart det gr utover mange ting. Det mest umiddelbare og merkbare er inntekten. Vi har aldri vrt, og kommer heller aldri til vre en familie som lever p to fulle arbeidsinntekter. Barna mine har vrt definert som fattige. Det merket vi godt. Det var aldri snakk om hvilke pakker de skulle f i pakkekalenderen sin. De fikk den billigste sjokoladekalenderen, den til ti kroner med vond sjokolade i, masseprodusert fra Tyskland (og ellers ingen andre stygge ord om Tyskland her). Det var den vi hadde rd til. Jeg fikk vintersko i julegave fra mamma i fjor. Det var fordi de jeg hadde trakk vann p siden, og var hullete under. Vi hadde ikke rd til nye.

Vi eier et hus. Men det er hovedsaklig fordi jeg arvet den dobbeltforsikrede fadern min som dde. En bedriten ulykke mens han var p ferie. Man kan ikke velge, men jeg ville heller ha bodd i en trang leilighet og fremdeles hatt pappa enn miste ham, f forskudd p arv og dermed vre i stand til kjpe det kjre huset vi bor i n. Men man kan ikke velge. Jeg fikk ikke velge. 

Vi pusser nok ikke opp i r heller. Jeg kan saktens drmme om nytt bad. Eller gulv. Slette vegger. Et ordentlig gulv p soverommet, i stedet for vegg-til-vegg-teppet som har ligget der i sikkert tjue r. Gud vet hva som skjuler seg der inne.

Vi har ikke rd til dyr og stilig ferie hvert r. Som regel drar vi hjem til svigers nordp, og bruker noen uker p det. Neste r skal vi til Danmark. Det kommer vi til spare et helt r for. Vi tar sistebussen fremfor nattbussen. En sjelden gang nattbussen fremfor taxi. Og til neste sommer kommer vi til ha greid spare sammen nok til at vi skal f en helt fantastisk ferie i Danmark. Vi gleder oss. Til og med ungene gleder seg snn at de er villige til spare og forsake noe. 

Jeg er klar over at jeg kommer til sitte med en ganske s liten pensjon nr jeg blir pensjonist. Jeg vil nok vre avhengig av mannen min for at det skal g mer enn akkurat. At det har blitt spass tradisjonelt, med far som jobber mest og mor minst irriterer meg litt.

Det var dette med helsa da. Jeg ser ikke ned p andre foreldre som velger jobbe fulltid, men jeg fler av og til at noen slike ser ned p meg. Jeg har gitt opp karriere for lenge siden. Det er ikke det viktigste i livet. Jeg er ndt til forholde meg til helsa. For at jeg skal bevare den og vettet, for at jeg skal fungere som en oppegende omsorgsperson for barna mine er jeg ndt til jobbe vesentlig mindre enn normen. Og klart det koster. Badet vrt gikk ut av mote tidlig p nittitallet. Skapdrene har gtt i stykker, snn at innholdet i skapene penbarer seg for enhver som er i rommet. Linoleumen p gulvet er stygg og slitt, og ser skitten ut samme hvor mye jeg gnukker. Veggene p stua har strie som flaker seg langs listene. Selv om to strk maling hjalp en del, ser man fremdeles hakk og buler her og der. Vi m prioritere ganske hardt p hva vi velger bruke penger p. Vi velger ferie neste r, og en hverdag med rlite konomisk slkk. 

Jeg kan ikke si at jeg jobber redusert for barna mine sin skyld. Jeg tror de har godt av kortere dager enn vi ville hatt mulighet for ved to fulle stillinger, men jeg tror samtidig ikke at de ville tatt skade av lengre dager. 

h, jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette lengre. Men ja, jeg har valgt jobbe redusert. Samtidig er det ikke et valg jeg opplever ha tatt, men et valg koppen min har tatt for meg. Og ja, det koster. Bde n og i framtida. Vi har, og kommer sikkert alltid til ha drligere rd enn par hvor begge har fulle jobber. Selvsagt og helt greit. Nei, jeg tror definitivt ikke jeg er en bedre moder enn de som jobber fulltid. Ok?

Nr lillesster brer med seg storesster og autisme i ryggsekken

Jeg har to barn. To pigebrn. Begge gir meg gr hr, rynker, latteranfall, store og sm sorger, bekymringer og rer, og begge gir meg et hav av glede. Et helt vanlig mammaliv, vil jeg tro. 

Samtidig har jeg et barn med autismediagnose. Det betyr at jeg ogs har et barn som er sster til ei med autisme. Og slike ssken snakkes det ikke s mye om. Jeg har ogs p flelsen av at det tenkes relativt lite p dem ogs. Jeg har funnet forsvinnende lite litteratur om emnet, og dagskurset jeg har ftt i statlig regi nevnte ingenting om sskenrelasjoner.

Det er ikke til komme ifra at autisten i familien av og til krever oss mer enn en tenkt gjennomsnittsunge p hennes alder. Hun kan trenge skjerming, hun kan trenge en ekstra hnd, hender over ynene, rene, hun kan trenge at vi hjelper henne igjennom angst og spetakkel. Og selv om vi er to foreldre p to unger, s gr det av og til utover hun uten diagnosen. Lillesster. 

Hun kan forsvinne litt i autismen, selv om hun ikke har den. 

Jeg tror hun synes storesster er et helt fantastisk menneske. Der er vi alts enige. Samtidig tror jeg ikke det er bare enkelt. En sster, store eller lille kan i blant vre noe herk for alle og enhver. En sster med autisme vil ofte fremst som annerledes enn andre barn, i strre eller mindre grad. Lillesster vet at det ofte er vanskelig for storesster snakke med andre barn. Lillesster, som ofte fr det til, ser jo at storesster strever. Hun er snill, lillesster. Og legger dermed av og til et press p seg selv for f inkludert storesster. Tar seg av henne. Gr vekk fra den nye vennen, for leke med storesster. 

Da begge gikk i barnehagen var de som erteris. De lekte sammen s ofte de kunne. Det handlet nok ofte om at de har gjensidig glede av hverandre, de er svrt ofte gode venner, bde ute og hjemme. Men jeg tror ogs det handlet litt om beskytte hverandre, passe p hverandre. Storesster var stor, lillesster var liten. De hadde det fint sammen.

Men lillesster blomstret opp da storesster begynte p skolen, og de ble adskilt store deler av dagen. Hun fant mer sin egen plass i barnehagen. De autistiske faktene hun hadde, som av og til gjorde at bde vi og barnehagen lurte p om vi hadde to barn med autisme, forsvant gradvis. Hun lrte seg snakke hyt, forsiktig og gradvis.Hun ble mer seg selv, og mindre en kopi av sin gode venn Storesster. Hun fant sin egen plass, som bare seg selv. Lillesster, uten storesster og autismen

Om noen mneder skal lille snille gode reale lillesster begynne p samme skole som storesster. Hun bde gleder og gruer seg. Hun vil starte med en oransje ryggsekk p seg, lik den som alle frsteklassinger fr utdelt her. Men hun vil ogs ha med seg noe som er usynlig. Nemlig sster-ryggsekken sin. Den med at storesster er litt annerledes. Den med at lillesster ofte kan fle at hun m passe p litt ekstra. At storesster har det bra. At storesster har noen vre sammen med. At storesster ikke er ensom, eller fler seg utestengt. At storesster kanskje leker litt langsommere enn de andre barna, at storesster kanskje ikke fr med seg alt som skjer. Det er ikke lillesster sitt ansvar dekode leken snn at storesster kan flge med. Men det er heller ikke s mange som leser storesster like godt som lillesster. N skal det sies at jeg synes de ansatte p skolen har blitt ganske flinke til lese storesster. Men vil lillesster greie stole p det? Og vil de ansatte passe p jobben sin, nr lillesster kanskje kan gjre den bedre enn dem? Vil hun f vre bare seg selv, selv om hun ogs er lillesster til autisme?

 

Om vre drlig i selskapsnakk ( Det er ikke deg, det er meg!)

Jeg sitter der med de sedvanlige rynkene i panna mi. Smiler nr det hver seg. Fikk ofte hre at jeg s sur ut dersom jeg ikke smilte i mine ungdomsr, s forsker kanskje heve yenbrynene litt ekstra, for pne yene mine og ikke se s streng ut, og lytter interessert til samtalen. 

Med mindre jeg kjenner deg og dere godt, sier jeg kanskje ikke s mye. Jeg ler nr noen sier noe morsomt, nikker sikkert ja og ha nr det er p sin plass. Men ellers s sitter jeg trolig ganske stille. 

Det er ikke fordi jeg ikke liker deg. Det er ikke fordi jeg ikke synes det du eller dere snakker om er interessant. 

Jeg har det bare oftere i fingerspissene enn jeg har det i kjeften. Jeg har rett og slett ikke s veldig mye komme med. Jeg fr med meg det du sier,. jeg forsker gjerne vre en interessant samtalepartner, men det stopper ofte. Det er ikke deg, det er meg. Med mindre jeg kjenner deg, eller vi er et overmte samstemt par, kan det bli pinlig stille

Og jeg kjenner at lufta blir i overkant tykk. Det blir kleint, vi greier ikke snakke med hverandre. Jeg suger i selskapssnakk. 

Men bortsett fra at det muligens kan bli litt kleint for oss begge, s er jeg ganske hyggelig, selv om jeg kanskje synes det er vanskelig snakke med folk jeg ikke kjenner :)

Farsdag uten pappa

I gr feiret vi farsdag. Far i heimen her ble vekket med frokost p senga, prima kaffi og litt for godt stekt sjokolafefondant. Hjemmelagde kort og store klemmer. En fin dag. En fin skikk. Drit i alle grinebiterne som klager over at det kun gavner handelsstanden. Det er bare trivelig. Hurra for pappa!

I dag er snn midt-imellom-dag. Farsdag i gr. Farsdag uten pappa gr greit etter at den frste var oversttt. Men i morgen er det fire r siden han brtt og brutalt dde. Jeg vknet opp en torsdag for fire r siden, uten vite at jeg i lpet av natta hadde blitt farls. Det skulle ta noen timer fr jeg fikk vite det. 

Livet er s forbasket skjrt. Alt normalt det ene sekundet. Stikk motsatt det andre. Bokstavelig talt.

Jeg har ikke pappa lengre. Han druknet p ferie. 

Jeg kjenner et sug i magen hver gang jeg fr nyss om at noen skal til stedet hvor pappa brtt ble dratt under.  Kunne det skje pappa, kan det skje hvem som helst. 

Jeg har spilt spill med pigebrna mine og husbonden. Jeg har lest. Vi har strikket sammen. Jeg har hatt en fin dag p jobb. Og hele tiden har det pustet meg i nakken. I morgen er det fire r siden. Fjortende november er alltid en mkkadag jeg bare vil skal g over. Den har heldigvis bare tjuefire timer.

En venn dd. Til minne om Tine

Det var mobbing. 

Et de av dager jeg ikke kjenner til. Min historie kunne aldri bli din.

Begge mistet oss selv. Jeg fant meg selv igjen. Du fikk aldri tilstrekkelig hjelp. 

Et de av tanker jeg ikke kjenner til. Bare gr konturlse tanker tilbake.

Et de av historier jeg ikke kjenner til. Fordi jeg mtte se en annen vei for komme videre. 

Et de av bebreidelser. P verden, p mennesker, p oss, p alle. 

Og plutselig var et de alt jeg hadde igjen av deg. 

 

Vi kjente hverandre, men likevel ikke. Vi hadde hverandre, men likevel ikke.

Hvis man ikke kan miste noe man ikke har, hvorfor gjr det da s vondt?

Det var handlinger, ord, hvisking, blikk. 

Det var lange dager, mrke dager, redde dager. 

Hos den ene ble de frre, og til slutt stuet vekk.

Hos den andre ble det etterhvert alt. Til slutt var det ingenting. 

En hvit kiste. Minner. Fine ord. Musikk. Hold mitt hjerte. 

Du holder hjertet mitt. Og det gjr vondt

Hvem holder sjelen din?

 

Jeg skulle nske jeg kunne holde hnda di nok da du levde. 

Jeg skulle nske at en, noen eller alle kunne bli det du trengte

Du valgte det kanskje selv. Men hvilket valg har man nr hodet regjeres av demoner?

Du valgte det kanskje selv. Og det gjr usigelig vondt

 

 

Kjre Tine. Jeg er lei meg for at vi aldri greide hjelpe deg.

 

Stine

 

 

 

Hadet! Sa kjerringa, grep kofferten og reiste fra mann og barn

Regnet btter ned, men alle verdens hjerter gleder seg sikkert fordi. Jeg vkner i perlehumr, og smiler bredt til den flotte mannen min. Jeg konstaterer fornyd at fru Hanssen Brattland ser aldeles nydelig ut i speilet, og beveger meg med overraskende letthet videre. Morgenstrekken sitter perfekt. Klrne sitter perfekt. Jaggu, jeg er temmelig perfekt selv ogs. Jeg gjr unna morgenrutinene mens jeg kvitrer muntert p en eller annen melodi, og moser jentene mine flate idet de avskjediges mot barnehage- og skoledagen. Jeg susser min kjre lett p truten, og spankulerer med lette svevende skritt mot toget. I hnda har jeg en iskaffe, og idet jeg setter stumpen ned i det flotte setet i togvogna, pner jeg den og tar min frste slurk av herligheten. Sjelden har en iskaffe smakt s godt, og sjelden har jeg smilt s bredt. Jeg setter meg godt tilrette med bok, og ser frem til en rolig togtur frem til flyplassen, et lite stykke nydelig Trndelag i regnvr p denne perfekte fredagen.

Jeg ankommer flyplassen, og skrider lett som ei fjr bortover mot innsjekk, str med all verdens tlmodighet i ka til sikkerhetskontrollen, og blir etterhvert bde sjekket og klarert. Jeg observerer at flyet jeg skal ta er en time forsinket, men til tross for det gr og bedritne hstvret ute finnes det ikke en eneste sky i hodet mitt. Jeg skal nemlig p husmorferie. Alene. Ingen barn, og ingen mann. Ei venninne fra riktig s gamle dager, fra da jeg gikk p folkehgskole. Det er halve livet mitt siden. Oss to, hotell og f planer.

Jeg ser plutselig at flyet mitt blir ytterligere forsinket, og angrer smtt p at frokosten ikke var mer innholdsrik. Noe morgenmenneske har jeg aldri vrt, s frokostene mine er som regel deretter. Jeg grsser av prisene de ymse serveringsstedene opererer med, slr ideen om mat fra meg og synker dypere og dypere inn i boka mi. Jeg hrer enkelte unger som hyler. Andre som maser. Mamma, se p meg. Mamma,jeg m tisse. Mamma ditt, mamma datt. Og det er herlig. Jeg kjenner nesten ikke at jeg er sulten mer. Andres unger m bare mase s mye de vil for meg. Det er nesten snn at jeg blir blidere og blidere for hvert mamma! jeg hrer. Trallala, jeg hrer deg, men du er ikke mitt ansar og det er herlig! Jeg vrikker meg litt p stolen, og kjenner godt etter. Savner jeg ungene mine? Savner jeg mannen min? Nh. Jeg gjr egentlig ikke det. De har det sikkert fint. Jeg har det aldeles strlende.

Flyet lander tre timer forsinket, og n har blodsukkeret mitt blitt lavt. Jeg er sulten. Jeg er trtt. Jeg er glad jeg ikke trenger snakke med noen p flyplassen, for da hadde jeg snerret. Kofferten er sen. Men jeg kommer meg omsider inn p flybussen, og pulsen senker seg igjen. Jeg ankommer hotellet vi skal sove p, fr slengt fra meg kofferten og kjpt meg noe lett mat og en sjokolade. Livet smiler. Igjen.

Jeg er i den vakre vestlandsbyen jeg tapte hjertet mitt til for sytten r siden. Og her skinner sola. Jeg skinner. Byen skinner. Ingenting kunne ha vrt bedre. Hotellet er flott. De som jobber p hotellet er flotte. Venninna min er flott. Msene som kakler rundt meg er flotte. Jeg m nesten klype meg selv i armen. Er det mulig vre s ufattelig blid og heldig?

Jeg er selvsagt klar over mine hverdagslige privilegier. Jeg har funnet kjrligheten og ftt to barn med min hjertens kjr. Jeg eier en diger halvpart av et hus, har en bensinslukende stasjonsvogn, gressplen med trampoline p, og en liten kerlapp ved den ene husveggen. Ingen utsikter til store konomiske smeller i horisonten, samt en klesbrettehaug som aldri forsvinner. Nr jeg str midt oppi det er det av og til vanskelig f ordentlig ye p alt det gode. Hverdagen har en tendens til gjre det fantastiske til ganske trivielle greier, og en eller gang ble det til noe jeg mer eller mindre tar for gitt. Jeg vet at mange ikke kan f barn, men jeg har hatt mine i sju og fem r. Jeg er ikke redd for miste dem, og jeg kan rett som det er bli helt tullete i hodet av mamma ditt og mamma datt. Mannens rustning skinner ikke like blendende nr han ligger i sofaen med hullete sokker som den gjorde for ti r siden. Og det er greit. Det hadde vrt i overkant slitsomt skulle leve som en nyforelsket hele tiden. Det hres nitrist ut vre redd for at enhver dag med barna skal bli den siste. Jeg setter pris p dem og det jeg har. Men magien er ikke like fremtredende lengre.

Vi setter vekkeklokken p for rekke frokost. Hotellfrokost. I mine yne det beste med bo p hotell, rett og lett for herlig til sove vekk. Vi finner oss bord, forsyner oss, og setter oss ned med hver vr avis. Nyter freden. Jeg observerer et foreldrepar som m forholde seg til dobesk midt under frokosten, flygende egg og hylende unger som ikke liker det de selv har valgt p fatet. Foreldre med poser under ynene som sluker lunken kaffe og som m innta den etterlengtede hotellfrokosten i et hesblesende tempo. Jeg smiler full av vennlighet og forstelse mot dem, og blir i nesten enda bedre humr enn jeg allerede er. Mine arvinger er sannsynligvis s store at de ikke ville ha oppfrt seg snn lengre. Men det fr jeg ikke vite, fordi de er igjen sammen med fadern sin hjemme. Og det er akkurat snn jeg vil ha det. Jeg er p husmorferie. Alene.

Jeg var p husmorferie alene, og det var aldeles nydelig. Jeg ly uten lygekors da barna mine spurte om jeg hadde savnet dem etter hjemkomsten. Jeg var selvsagt glad for se igjen familien min, men jeg var bare borte ei helg. Jeg savnet ikke noe eller noen, jeg bare koste meg. Hjemme er riktignok best,men ei helg borte var intet mindre enn helt topp!